Page 24 - Forsvarets forum 3-2018

aktuelt » Fire døgn i høyspenning

«Vi klargjorde for

brenning av stasjonene og
la ut snubletråder»

ARILD HJERDE

» de ikke ville kunne stanse et sovjetisk angrep.
Tyngste våpenet deres var en kortholds panser-
vernrakettkaster (PVRK).
– Vi ville nok endt som kanonføde ganske
raskt. Men vi ville lage et helsikes spetakkel
hvis sovjeterne angrep. Resten av verden skulle
forstå at krigen var løs. Og det sier jo litt da en
av mine soldater tok fram et bryne og begynte
å slipe bajonetten og samekniven. Brynet gikk
på rundgang blant de andre soldatene, og våp-
nene ble smurt og pusset flere ganger, sier Arild
Hjerde.

Ladninger detonert. Han observerte at en sovje-
tisk stridsvogn kjørte seg ned i myra bak bebyg-
gelsen i Boris Gleb, men vet ikke om den senere
ble berget fordi snø og tåke hindret innsyn. Da
det atter ble mulig å se, var det bare et svart hull
i myra.
Det er også verdt å merke seg at russiske
grensevakter sto med ryggen mot Norge foran
de militære avdelingene på Korpfjell. De var
kanskje redde for at noen hærsoldater skulle
hoppe av og stikke over til Norge.
Søndag 8. juni forløp ganske rolig. Men plut-
selig – på høyde med Svanvik – ble det detonert stasjonssjef Arne Solem på Bratli. Han ba oss bli pekte mot Norge. Normalt skulle det ikke være
en mengde ladninger langs Ishavsveien, med ild på stedet for å observere videre, forteller Hoel. folk å se i området, men nå gjorde de sovjetiske
og røyk. Da trodde nordmennene at angrepet Heller ikke ved Holmfoss var det mulig å se soldatene ingenting for å skjule seg. Det var
var i gang. 20 BRP 60 stormpanservogner rykket i tåka hva som foregikk på veien på den andre sammenhengende aktivitet fra Nikel i sør til
nordover mot Boris Gleb. siden av Pasvikelva. Men støyen var ikke til nord for Korpfjell. Både Ishavsveien og Høy-
å ta feil av. Dette var ekstraordinær militær fjellsveien ble brukt i framrykkingen.
Ringte heimefra. Et stykke sør for Elvenes aktivitet. – Jeg fryktet ikke dette skulle eskalere til noe
finner vi Holmfoss, hvor Thormod Hoel og en – Jeg er jo vokst opp her og følte ingen redsel farlig, russerne har aldri vært noen trussel for
soldatkollega var på patrulje. Hoel er oppvokst for at det skulle bli krig. Det jeg reagerte mest Norge. Det var jo de som frigjorde Øst-Finnmark
i området og bor på familiegården Nordmo den på, var alle de alvorlige ansiktene rundt meg. høsten 1944. Og vi visste at det pågikk en øvelse
dag i dag, hvor han driver litt turisme. Ved elve- Noen i bygda fikk også reaksjoner, de husket med mange allierte i Troms, så det var liksom
bredden har han etablert brygge, badestamp og krigen. Tyskerne bygde ei trebru over elva her ikke gunstig tid for å starte en krig mot Nato.
en liten servering, og noen båter ligger og dup- i 1943 og hadde masse soldater fra Østerrike i Men noen soldater slet nok psykiske etterpå,
per i den stille elva. garnisonen. Men de ordnet også strøm til bygda minnes Hoel (71).
– Jeg tjenestegjorde på hjemlige trakter, det og ga ungene brød, forteller Hoel.
kan du trygt si. Og det var fra Fløytarneset ved Ut på elva. Han tar Hjerde, Aslaksen og Forsva-
daværende grensemerke 173 Einar Welle og Viste seg frem. Da tåka omsider lettet ut på rets forum med ut på elva for å orientere om
jeg først hørte lyden av militære beltevogner i dagen 7. juni, kunne man fra norsk side se en situasjonen for 50 år siden. Med sin ti meter
retning Nikel. Det var ikke bulldosere som kom mengde kjøretøyer oppstilt på strategiske punk- lange elvebåt og 40 påhengte Yamaha-hester
nordover, det skjønte vi fort. Patruljen hadde ter på andre sida, det var jeeper, stridsvogner, viser han oss gamle offersteder på Elinholmen,
ikke samband, så jeg gikk hjem til mor og ringte artilleri og amfibiekjøretøyer. Og kanonløpene restene av den gamle trebrua over Pasvikelva,
24 JUNI 2018