Page 12 - Forsvarets Forum nr. 3 2020

Lærdommen fra en varslet katastrofe
Det måtte en pandemi til før vi lærte betydningen av beredskap. Faren er likevel stor for at vi ikke bruker den nye lærdommen.
«Det er dessverre ingen tvil om at det vi opplever, er en varslet katastrofe», sa Gro Harlem Brundtland til VG i slutten av mars. Da var frykten for en nasjonal koronakatastrofe på sitt mest intense. Vi ante ikke hvor mange liv denne usynlige fienden ville ta. Norge var blant de mange landene som stengte seg selv helt ned.
Så langt har det her hjemme gått bedre enn fryktet. Men Gro Harlem Brundtland har helt rett i at vi lenge er blitt advart. For to år siden ble vår tidligere statsminister bedt av Verdens- banken og WHO om å lede arbeidet med en rapport om hvordan verden ville håndtere en global smittsom og dødelig epidemi. Den konkluderte med at «verden ikke er forberedt, til tross for økende risiko for vidtrekkende spredning av epidemier».
Advarslene har vært mange og gjentatte både internasjonalt og nasjonalt.
Dessuten finnes det bindsterke utredninger fra tunge utvalg som har fortalt oss at det slett ikke står så bra til med den norske beredskapen. Det gjelder slett ikke bare på helseområdet, men over et bredt spekter av kritiske samfunns- funksjoner. Vi har nok registrert slikt med en bekymret rynke i pannen, men vi har ikke vært så bekymret at det er blitt gjort noe fundamen- talt med det.
Her i velorganiserte og rike Norge manglet vi beredskapslagre av selv så elementære ting som munnbind og smittevernsutstyr til våre helse- arbeidere da covid-19-pandemien rammet. Noe var nok på lager, men vi har satset på at åpne handelsveier, og det globale markedet fungerer. Vi har nektet å innse at forsyningslinjene kunne bli avsperret i en krisesituasjon. Og så var det
likevel det som skjedde. På det internasjonale markedet ble det rift etter det meste. Land etter land nektet eksport av helsekritiske varer. Det gikk rykter om overpriser og handelskupp.
Det gjaldt å sikre seg mens katastrofeklokken viste fem på tolv.
Det var noen uker i mars og april da vi virkelig skjønte hvor avgjørende robust beredskap er. Da krisen kom nærmere og nærmere uten at
vi hadde forberedt oss godt nok. Beredskap ble satt på den nasjonale dagsorden. Debatten var viktig og god. Og det ble spådd at etter denne krisen vil pengene til beredskap på så mange samfunnsområder sitte løst. Mange trodde at koronakrisen har vært den store øyeåpneren på dette feltet. Det er slett ikke så sikkert.
Én ting er at vi både bevisst og ubevisst plan- legger for det som har skjedd tidligere. Derfor har vi en tendens til å bomme når det uven- tede rammer oss. Noe annet er at vi mangler realismens fantasi når advarslene kommer. I vårt samfunn er ikke dommedagsprofet noen hedersbetegnelse. Vi vil tro det helst vil gå godt.
Dessuten er det alltid disse pengene, da. For beredskap koster, og den synes ikke på politi- kernes skrytelister. Det er sjelden det som fun- gerer, en statsråd får oppmerksomhet for. Det er snarere det som går galt som settes på dags- orden. Og da med knusende kritikk. Beredskap oppleves som sure penger. Også fordi beløpene fort blir store når vi nærmer oss de sentrale områdene der den må forbedres.
Å tro noe om fremtiden er en vanskelig øvelse. Men vi ser konturene av en voldsommere natur. Vi opplever at en digital revolusjon vi bare har
sett begynnelsen på, kommer til å skape nye trusler. Vi kan vente oss nye pandemier som tar former vi ikke har fantasi til å forestille oss.
Og vi ser at selv vårt velfungerende lands kritiske infrastruktur krever en opprustning i en størrelsesorden vi ikke vil tenke på.
Terrorangrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001 ble et paradigmeskifte med hensyn til sikkerhet i den vestlige verden. Covid-19 kan bli et lignende skifte i synet
på nødvendigheten av helseberedskap. Den får så store konsekvenser både nasjonalt og internasjonalt at noe annet nesten ville være naturstridig.
Men dette er bare ett av områdene der det trengs et krafttak. Og det er mens vi ennå har de siste månedenes frykt og sårbarhet i friskt minne at vi har bruk for en vitalisert debatt om beredskap. Det er nå vi på nytt trenger å definere samfunnssikkerhet
og se behovene. Og det er nå
det er bruk for det norske til-
litssamfunnets vilje til å finne
løsninger som bærer inn i
fremtiden. Det er slik vi kan
vise om vi trekker lærdom
av de siste månedenes
rystelser.
Dessverre kommer neppe dagens velgere til å takke de politi- kerne som vil ta tak i dette. Det vil fremtidens velgere gjøre.
stang inn
HARALD STANGHELLE Kommentator
«Advarslene har vært mange og gjentatte både internasjonalt og nasjonalt»
12 JUNI 2020
forsvaretsforum.no