Page 20 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

20
KAPITTEL 2:
JAKTEN PÅ AL QAIDA
8. JANUAR 2002
De norske spesialsoldatene kommer til et land som er preget av årevis med krig. På flyplassen i Kandahar, midt i kjerneområdene til Taliban, får de tildelt noen utbombede bygg. Seks soldater sover på feltsenger i et knøttlite rom. De skyter inn våpnene sine på et område kalt Tarnak Farms, hvor Osama Bin Laden oppholdt seg i perioden 1998- 2001. Flere av terroristene som deltok i angrepet mot New York, skal ha trent her. Men nå er det norske spesialstyrker som gjør de siste forberedelsene. Etter en uke i Afghanistan er de klare for å løse det første oppdraget som del av den amerikanske operasjonen «Enduring Freedom».
– Vi skulle undersøke et tidligere tilholdssted for Al-Qaida. Vi hadde høy selvtillit på egne ferdigheter, men det var vanskelig å få grep om hvordan risikoen var på bakken. Det var en usikkerhet vi aksepterte, forteller Frode.
I grålysningen tar flere amerikanske transporthelikoptre av fra flyplassen. Om bord sitter det tungt bevæpnede soldater fra Forsvarets spesialkommando og Marinejegerkommandoen. De lander og får raskt kontakt med lokal- befolkningen, som forteller at medlemmene av Al-Qaida har forlatt stedet. I ruinene av flere bygninger finner de blant annet et kart som viser Manhattan i New York.
Soldatene oppretter nærforsvarsstillinger og patruljerer i området, vel vitende om faren for nedgravde miner og at de befinner seg i fiendtlig område. Da de skal trekke ut, får de beskjed om at et av helikoptrene har styrtet og to fra mannskapet har mistet livet da helikopteret rullet ned en fjellside.
– Etter det begynte vi å stroppe oss fast i helikoptret. Vi gjorde konkrete ting for å redusere risikoen, sier Eirik.
Soldatene må overnatte under åpen himmel i den bitende kulden med bare tynne soveposer. Etter en natt i det som tidligere var tilholdssted for Al-Qaida, blir de plukket opp og fløyet tilbake til Kandahar.
Noen uker senere er det klart for det siste store angrepet mot Al-Qaida i den innledende fasen av «Enduring Freedom». Etterretning viser at store styrker har samlet seg i dalen Shah-i-Kot øst i Afghanistan. Det er snakk om fremmedkrigere og noen av de mest erfarne Taliban-krigerne. Planen er å sende inn bakkestyrker i dalen, mens spesialstyrker blir satt inn i fjellene rundt. Derfra skal de rapportere, lede ild fra fly og blokkere fluktrutene.
Planen er å skvise de siste restene av Al-Qaida mellom de framrykkende bakkestyrkene og spesialstyrkene i fjellene på samme måte som en kvelerslange kveiler seg rundt byttet. De norske spesialsoldatene blir delt opp i mindre enheter sammen med amerikanske ildledere. Eirik og Frode havner i hver sin patrulje.
– Vi planla å være ute i ti døgn og måtte prioritere knallhardt på utstyret. Vi bar med oss minimalt med mat og vann til fordel for ammunisjon. Likevel veide jeg rundt 150 kilo med alt utstyret, sier Eirik.
Patruljen settes inn om natten og har om lag 1 kilometer å gå til stedet hvor de skal opprette observasjonspost. Fjellene strekker seg opp mot 3000 meter, og det ligger fortsatt snø på bakken. Det tar derfor flere timer med blodslit før de er fremme på fjelltoppen.
Spesialjegerne oppretter en observasjonspost. Derfra kan de overvåke landsbyen og veiene nedenfor.
– Vi så personer som beveget seg i landsbyen. Da kampene startet i nabodalen, samlet menn seg i det vi antok var moskeen. Det skjedde masse ting på bakken, men det var umulig å skille mellom sivile og væpnende grupperinger, sier Eirik.
Landskapet er ugjestmildt og ufremkommelig, snart dukker det snart opp en utfordring. En gjeter kommer gående med en flokk geiter. Soldatene er i alarmberedskap da gjeteren går rett mot en av spesialjegerne med en øks i hånda, som han bruker for å samle ved. Spesialjegeren reiser seg opp og sikter på gjeteren.
«Salaam aleikum», sier han høyt. «Fred være med deg.»
Gjeteren skjelver av redsel, men senker øksa. De norske spesialjegerne er avslørt, men prøver å forklare at han ikke må si noe til de andre i lands- byen. Så lar de gjeteren gå.
– Vi skjønte at det var urealistisk, sier Eirik.
– Vi kunne se folk i landsbyen peke oppover mot fjellene hvor vi befant oss. Etter sju døgn i stillingen trakk vi oss ut av området, sier han.
En av erfaringene fra den første tiden i Afgha-
«Vi bar med oss minimalt
med mat og vann til fordel for ammunisjon.-Likevel veide jeg rundt 150 kilo med alt utstyret» EIRIK KRISTOFFERSEN
DOKUMENT | AFGHANISTAN