Page 36 - Forsvarets Forum nr. 3 / 2021

36
KAPITTEL 6:
– LEKKERT
Ann Helen Dybwad dro fra Afghanistan som militær. Så kommer hun tilbake uten uniform. I 2008 får hun jobb som «training and security manager». Hun har ansva- ret for sikkerhetstrening og beskyttelsesutstyr for alle sivile som jobbet for ISAF. Arbeidssted: Hele Afghanistan.
– Kontrasten var enorm, sier hun.
– Som militære, kjørte vi rundt i pansrede biler. Som sivile var vi helt ubeskyttet. – Noe av det første jeg gjorde, var å sette i gang prosessen med å kjøpe inn skudd-
sikre vester til de sivilt ansatte. Det hadde vi ikke.
Men sivil jobb i Kabul gir også andre muligheter. Ann Helen kan forlate leirom-
rådet. Og hun blir kjent med flere afghanere.
– Det afghanerne jeg har møtt, ønsker seg, er mat på bordet – helst hver dag. Og de
ønsker at barna skal ha det godt. De vil ikke ha krig, men fred og ro. Det er vanskelig for nordmenn å forstå hvor forferdelig mange har det i Afghanistan. De vet ikke om de lever i morgen. De vet heller ikke hvem som styrer landet deres i morgen.
«Det er egentlig ganske enkelt å være ute. – Det er verre for de som er hjemme.» ODD-EINAR NYGÅRD
– Jeg forstår de som velger å bli selvmordsbombere. Som tar livet sitt fordi de blir lovet penger. Alt de vil, er å sikre familien sin Problemet er at noen ganger får ikke familiene de pengene som de er lovet. Å tjenestegjøre i utlandet og i kriseområder er en reality check, mener hun.
– Vi har det så bra hjemme, og det er viktig å være ydmyk. Å være i Afghanistan gir gode perspektiver på livet, og derfor føles det også så viktig. Vi deltar fordi verdenssamfunnet har bestemt det, og jeg kan være med å påvirke på det nivået jeg jobber på.
Odd-Einar Nygård kommer tilbake til Meymaneh i 2009.
– Det er egentlig ganske enkelt å være ute, sier han.
– Det er verre for de som er hjemme. Men jeg har familie som alltid har anerkjent de valgene jeg har tatt.
I Faryab er det fortsatt svært utrygt. Han forteller at Telemark bataljon får flere skuddhull i bilene de sitter i.
Odd-Einar er toppsikrer på kjøretøy og har ikke ballistisk beskyttelse. Én gang oppdager han hull i flagget som henger bak ham. Selv blir han ikke såret. Og midt oppi de intense kampene starter en mediedebatt hjemme i Norge. Om hva norske soldater egentlig gjør i Afghanistan.
– Lekkert, sier en skytter idet han treffer et mål. Uttalelsen kommer på video og blir sendt på TV2.
Det skaper reaksjoner.
Det gjør også det som blir kjent som Alfa-saken. Krig er bedre enn sex, sier en soldat fra Telemark bataljon. Og
VG har forsideoppslag på norske offiserer i Afghanistan som roper «til Valhall» og skal jakte på Taliban. Odd-Einar skjønner godt «lekkert»-referansen.
– Når jeg traff et mål, var jeg jo glad, jeg også. Det var det jeg siktet på, sier han.
– Du går fra å gjøre noe ingen har hørt om, til at alle plutselig skal ha en mening om det. Fra et vi-perspektiv –
hvor vi er Telemark bataljon – føltes det urettferdig, sier han.
– Det som skuffet meg mest, var at den sittende politiske og militære ledelsen vendte oss ryggen. Men jeg bærer
ikke nag i dag. Det som var bra, var at vi opplevde at det norske folk støttet oss. Og mediedekningen bidro til at nordmenn flest fikk en større forståelse for hva vi gjorde der. At vi faktisk var i kamp.
– Å komme hjem fra et oppdrag – sliten, med blod på uniformen og være tom for ammunisjon – og høre norske politikere diskutere om vi er i krig eller ikke, er en ganske surrealistisk opplevelse.
Han mener han lærte mye av årene i Afghanistan.
– Jeg er overbevist om at jeg ble en bedre soldat og et bedre menneske.
– Hvorfor det?
– Før Afghanistan var jeg mindre reflektert og mer naiv. Jeg var selvsentrert. Å få oppleve Afghanistan sammen
med de folkene jeg har gjort det med, har gjort meg til et bedre menneske. Jeg bidrar mer. Afghanistan var blod, svette, tårer. Ja, det er en klisjé. Men sånn var det.
– Var du noen gang redd?
– Ja, selvsagt. Jeg var både redd og engstelig i øyeblikket. Når noen skyter på deg, blir du redd. Hvis ikke har du blitt for komfortabel. Det er usunt. Det det handler om, er raskt å kontrollere den frykten.
25. JANUAR 2010
Claes Joachim Olsson blir drept av en veibombe i Ghowrmach.
Odd-Einar husker røykskyen som stiger opp over kjøretøyet, og støvet som legger seg som en slags trone langt der fremme. Alle skjønner hva som har skjedd. De vet bare ikke hvem som er rammet. Odd-Einar husker også stemmen på sambandet da de endelig får kontakt. Stemmen som sier at kompisen Claes Joakim Olsson er drept. Odd-Einar er i samme kolonne. Han husker
DOKUMENT | AFGHANISTAN