Page 56 - Forsvarets Forum nr. 4 / 2021

56
senere intervjuet av havarikommisjonen. Et ektepar fra Flatøy i Bjarkøy, som skulle ut og fiske, opplevde at flyet fløy lavt over dem få minutter før det smalt inn i Lille Tussen på Grytøya.
– De var begge nede ved sjøen og var i ferd med å stelle til et eller annet med båten. De fikk da plutselig et kraftig flydur (sic) over seg og hans kone utbrøt spon- tant følgende: «Herre Gud Ole, se det flyet kor lavt det går, eg trur dem er tullat», står det i notatene fra avhøret.
Mannen fortalte havarikommisjonen «at han ved å ha stått på haugen med en bambusstang ville ha nådd flyet».
REDNINGSFORSØKET
Ulykkesstedet var vanskelig tilgjengelig. Hverken Redningstjenesten, Politiet eller Forsvaret hadde tilgjengelig mannskap som kunne søke gjennom fjellveggen. En gruppe fjellklatrere fra Oslo, som hadde leid et hus i Lofoten for sommeren, ble løsningen. De ble hentet med sjøfly til Svolvær, og derfra med redningshelikop- ter til Bjarkøy.
– Vi kom innover på nordsiden av Grytøya, og så at det lå flyrester flere hundre meter nedover i fjellveggen, under Lille Tussen. Vi så at det brant enkelte ste- der, sier en av klatrerne Einar Husebye til Forsvarets forum i dag.
Klatrerne ble fløyet til fjellveggen med militærhelikopter, der to klatrere ble satt av nede ved fjorden. De gikk nedenfra og opp. To andre klatrere ble sluppet ut et godt stykke oppe i fjellveggen, mens heli- kopteret «hovret» over bakken. Den første oppgaven de fikk, var å søke etter over- levende og savnede. De klatret gjennom hele veggen.
Flyet hadde truffet en hammer i topp- kanten av fjellet cirka 20 meter under toppen Lille Tussen. Høyre vinge med motor hadde blitt revet av flyet og fort- satt over fjellet, og ble funnet ved et vann på baksiden.
– Hadde flyet kommet femti meter len- ger øst i samme høyde, hadde det gått klar, sier Husebye.
– Det var i bratte partier vanskelige forhold. Vått, sleipt og vegetert. Der det var fjell, var fjellet løst og dårlig egnet for sikring. Det var terreng vi som fjell- klatrere hadde erfaring med, men som de fleste unngår når det er mulig, forteller Husebye.
Ved totiden om natten hadde de funnet de fleste omkomne.
– Vi meldte fra at vi hadde gjort søket, lokalisert de fleste, og at vi så at det ikke var liv å redde, sier Husebye.
KLØFTER
Neste dag fortsatte klatrerne arbeidet. Nå
BJARKØYA
STORTUSSEN
LITJETUSSEN
GRYTØYA
BJØRNÅ
VIKA
11. juli 1972 krasjet et DHC-6 Twin Otter fly fra Luftforsvaret i fjellet Lille Tussen på Grytøya i Harstad.
❱ Alle 17 om bord omkom, 14 passasjerer og et mannskap på tre personer. Fire var barn.
❱ Dette er den mest dødelige ulykken i Luftforsvarets historie.
❱ En havarikommisjon leverte sin rapport høsten etter ulykken, men rapporten var unntatt offentligheten frem til 2005.
HARSTAD
STORMARKNES LUFTHAVN
DESIGNERKONTORET / KARTVERKET
INNSIKT | TRAGEDIEN PÅ GRYTØYA
Grøytøya-ulykken
handlet det ikke lenger om å redde liv.
– De ba oss om å hjelpe til videre, med transport av de omkomne, da de ikke hadde mannskap og egnet utstyr for dette. Det var ikke aktuelt å si nei, selv om vi i utgangspunktet hadde sett for oss at opp- draget var selve redningsfasen, forteller
Husebye.
– Hensynet til de pårørende kom tidlig
inn i våre vurderinger. Flyhavarikommi- sjonen ønsket ikke, til vår overraskelse, å bli ført gjennom de slakere partiene der de fleste flydelene og omkomne lå.
I løpet av andre dagen kom flere kla- trere til, for å hjelpe til med å hente ut omkomne. På et tidspunkt ble det risi- kofylte arbeidet utsatt i noen timer. Kla- trerne spurte om de var forsikret, noe de ikke var. Dette hadde ikke rednings- ledelsen eller Forsvaret tenkt på. Ifølge en rapport klatrerne skrev om ulykken i 2013, ble en forsikringspremie på 20.000 kroner per uke per klatrer oppgitt (etter at dette kom på plass), noe som vitner om hvilken risiko forsikringsselskapet anså at klatrerne var utsatt for.
Klatrerne og et lag med soldater rigget
et heisesystem med tau og taljer. De fleste omkomne ble heist opp fjellskråningen eller båret til en større «hylle» som ledet ut av det bratte området. Problemet var det lange heisetauet som stadig rev løs stein, med risiko for klatrerne som arbei- det nede i veggen mens heisingen pågikk. Helikopterstøtte var avslått på grunn av risiko.
De siste tre omkomne lå spesielt van- skelig til i bratte fjellkløfter i 300-400 meters høyde. Klatrerne foreslo å bruke helikopter, og rappellere ned fra hov- rende helikopter. Lederen av flyskvadro- nen satte imidlertid foten ned, fordi han mente at den flytekniske risikoen var for høy. Dette kunne ikke klatrerne for- stå. Noen av dem hadde deltatt i og vært vitne til redningsaksjoner med helikopter i brattere fjellvegger tidligere, og mente at det var mulig å gjennomføre. Uten bruk av helikopter, så klatrerne ingen mulighet til å hente opp de siste omkomne.
– Vi kom til at dette var noe vi måtte si nei til, sier Husebye.
Klatrerne syntes at det var vanskelig å etterlate de tre omkomne. De ønsket ikke