Page 50 - Forsvarets forum 2-2019

D-dagen – vinnernovellen

Tilbakereisen

Den gamle mannen lukket øynene og hadde vokst flere centimeter. Han var rak i holdt samtalen i gang, som strøk skjortene til
kjente vinden røske i håret. Han dro hånden ryggen, det glitret i øynene hans, han lente seg gubben og passet på at han kom seg til Syden
gjennom manken, åpnet øynene igjen, og framover når han snakket. og spiste nok grønnsaker. Så da han ble alene
sendte et blått skråblikk på barnebarnet sitt bak Faren, som i alle år hadde ruslet til jobben i det store huset i Nord-Norge, hadde Karsten
rattet. Det var Erlend som hadde insistert på at sin på fabrikken. Som var rolig og lut og litt og kona overtalt ham til å flytte hjem til seg, til
de skulle leie jeep. taus, kanskje på grensen til det kjedelige. Som sokkelleiligheten i det store huset deres. Nåja,
– Var det ikke jeep du kjørte sist du var i Nor- kunne brøle i søvne iblant, som om han var når sannheten skulle sies: Gubben hadde nek-
mandie, farfar?, hadde han glist. Og så hadde det plaget av fæle mareritt, og som noe blek satt tet, og ikke vært til å rikke. Inntil Erlend tok en
blitt jeep, selv om Karsten, den gamle mannens ved frokostbordet dagen etter og benektet prat med ham.
sønn, hadde protestert og furtet nokså lenge; det. Det var vel de eneste gangene han kunne
han ville kjøre Toyota. huske å ha sett faren ute av balanse, disse mor- Erlend, sønnen til Karsten, dette fyrverkeriet av
– Hvor er det vi skal, egentlig?, kom det, let- genene da han og søsteren ikke hadde gitt seg, en gutt, som han aldri riktig hadde greid å ver-
tere irritert, fra Karsten i baksetet. Han måtte når de hadde fortsatt å spørre ham; om disse ken styre eller oppdra. Han hadde ringt gubben,
rope over motvinden. marerittene, da kunne faren bli rød i ansiktet selv om Karsten hadde bedt ham la være.
–Vent og se, hoiet Erlend muntert bak rattet. og hard i blikket og be dem om å for guds skyld Og så hadde gubben ombestemt seg. Hele
I det harde baksetet ble Karsten sittende og slutte å mase. den lange veien fra nord til sør hadde han
betrakte faren sin. Det hvite håret, skuldrene Faren, som motstrebende hadde blitt pensjo- flyttet; hadde kommet ruslende langsomt av
som ristet når Erlend fikk ham til å humre. Og nist og jevnlig hadde blitt med moren til Syden, Hurtigruta, etterfulgt av to gamle kofferter og
det store fødselsmerket i nakken, som han selv og til og med på en og annen bingokveld, selv en pakksekk.
også hadde. Storkemerket, hadde moren hans om han alltid måtte hvile lenge etterpå. Faren Planen var vel at de skulle passe på medisi-
kalt det. Der stoppet også all likhet mellom hadde liksom gjort alt riktig bestandig. Og nå nene hans, stryke skjortene hans og passe på
ham selv og faren, hadde han ofte tenkt, og det satt Karsten her og lurte på hvorfor han følte at han spiste nok grønnsaker. Men så ble alt
hadde moren også sagt noen ganger. at han aldri hadde forstått ham, og aldri hadde annerledes.
Men han hadde trodd at han kjente faren sin. kjent ham.
Disse siste dagene hadde han sett sider ved gub- Karsten mønstret den ivrig gestikulerende
ben som han ikke kjente igjen. Det var Karsten hadde vært bekymret for faren da unge mannen bak rattet. Det blonde håret hans
som om gamlingen moren døde; hadde vært helt sikker på at han strittet til alle kanter, og nå lo han mot farfaren
kom til å falle sammen. Etter at gubben pen- igjen, som satt der ved siden av ham med den
sjonerte seg, var det hun som hadde holdt ham samme, uregjerlige manken, bare hvit. Erlend
oppe. Det var i alle fall det Karsten og kona hadde kommet hjem etter førstegangstjenesten
hans hadde tenkt. Det var moren som i fjor, rett etter at gubben flyttet inn i sokkelen.

50 APRIL 2019
TEGNING: LINE HALSNES