Page 52 - Forsvarets forum 2-2019

D-dagen – vinnernovellen

«På hodet hadde han den samme gamle bereten fra England
som på bildet på veggen i sokkelen. Den hadde han tydeligvis ruget på i alle disse årene»

» Det fristet uansett ikke å spørre gubben. Han – Ville hun ha funnet deg igjen, da, hvis hun Nå angret han, sant å si, litt på hele turen. For
svarte jo aldri likevel. Men, til Karstens irrita- hadde prøvd? hva hadde de egentlig gjort disse dagene? Han
sjon og forundring: Gubben snakket tydeligvis Gubben ristet på hodet igjen. – Nei. Vi måtte visste ikke helt hva han hadde forventet, men
med Erlend. En kveld, før denne strabasiøse plutselig dra, det var grytidlig på morgenen. det var ikke dette. Første dag hadde de tilbragt
reisen hadde kommet i stand, hadde han kom- Jeg fikk aldri tatt farvel, vet du. Ikke gitt henne flere timer på en kirkegård. Gubben hadde
met uforvarende på de to mens de satt nede i adressen, ingenting. åpenbart ikke villet ha ham med inn, for han
sokkelen, fordypet i samtale. Han så de bustete Erlend så ut til å fundere på noe. – Men hva hadde bedt Karsten om å passe på jeepen på
bakhodene deres i silhuett mot den store peisen om hun har tenkt på deg, da, i alle disse årene? parkeringsplassen.
som de visst alltid drev og fyrte opp i. De hadde Har du aldri vurdert å reise tilbake? De siste par dagene hadde de dratt rundt
ikke hørt ham komme. Han ville gi lyd fra seg, Gubben sukket. – Jeg ville jo. Så møtte jeg på steder som var fullstendig intetsigende for
informere om at kommunen skulle sette ut – farmor. Gubben fikk plutselig et voldsomt Karsten. Gubben hadde gått omkring, rak i ryg-
nye søppelkasser og her kom han med grønne hosteanfall, og Karsten benyttet anledningen til gen i den mørkeblå jakka Erlend hadde skaffet
kompostposer, men han visste at da ville det å gli baklengs gjennom den åpne døra til gan- ham, med medaljene, sirlig pusset, på brystet.
bli taust. Og ett eller annet fikk ham til å bli gen. Vel inne i sin egen stue sto han med rynket På hodet hadde han den samme gamle bereten
stående, dørgende stille, og høre på faren lav- panne og prøvde å forstå. Hvorfor var det aldri fra England som på bildet på veggen i sokkelen.
mælt fortelle om den gangen. Han snakket om noen som fortalte ham noe? Den hadde han tydeligvis ruget på i alle disse
Europa, om invasjonen, om Frankrike. Karsten årene.
hadde stått der med åpen munn og knapt våget Det var dagen etter den samtalen at Erlend Men det som stresset Karsten mest, var alle
å puste, og visste at han ikke burde være der, hadde kommet opp med den ville ideen om disse menneskene; det være seg franskmenn,
det føltes ikke helt bra. Samtidig strakte han reisen til Normandie. Karsten fnøs for seg selv, engelskmenn eller amerikanere, som kom bort,
hals, gubben snakket lavt, og det var ikke så lett der han satt i baksetet. Det var bare så vidt han stimet rundt dem, tok gubben i hånden, takket
å høre. Men han kunne høre Erlend klart og selv hadde fått bli med. De hadde ikke villet ham. Erlend sto bak farfaren, ofte med en hånd
tydelig. høre på noen av argumentene hans om hvorfor lett på skuldra hans. Karsten følte helst for å
– Hva med jenta, da, farfar?, spurte han. det fornuftige valget var å holde seg hjemme. trekke seg unna, og måtte innrømme overfor seg
Gubben var stille lenge. – Vi var bare en Til slutt hadde han måttet ta med kona ned i selv at alt dette her, det strevde han med. Faren,
uke på det stedet, vet du. Hun glemte meg nok sokkelen for å være med på en alvorsprat med som knapt hadde orket å snakke med folk på
dagen etter at jeg dro. de to. Erlend pleide å høre på moren, og hun bingokveldene. Det var som om det var en frem-
Karsten kunne ane at Erlend smilte. – Det hadde forklart dem det åpenbare; at på en så med mann som var med på denne reisen.
tviler jeg sterkt på. lang og anstrengende tur for farfar, måtte Kar-
Gubben beveget på seg i sofaen, men forble sten være med. For sikkerhets skyld. Karsten GPS–damen sa noe, og Erlend svingte inn på en
taus. Karsten hørte Erlends stemme på nytt: kunne fortsatt huske det resignerte blikket de mindre, humpete vei.
to, hans egen far og hans egen sønn, hadde –Hvor er det vi skal, egentlig?» Jeepen
sendt hverandre, før Erlend hadde trukket ristet og humpet, og Karsten
på skuldrene og nikket. begynte å bli grundig lei av
dette her.
Skallen til Karsten kjentes Erlend snudde seg
kald og forblåst i
jeepen.

52 APRIL 2019
TEGNING: LINE HALSNES