Page 82 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2021

makten. Dette fremstøtet utgjør kjernen av det Xi definerer som Kinas «dobbel-sirkulasjons- økonomi»: en dreining bort fra eksportavhengighet mot innen- landsforbruk som langtidsmoto- ren bak økonomisk vekst, samt en plan om å lene seg på kref- tene i verdens største forbruks- drevne markedsøkonomi for å tiltrekke seg utenlandske inves- torer og leverandører på Beijings betingelser. Xi annonserte også nylig en ny strategi for tekno- logisk forskning, utvikling og produksjon for å redusere Kinas importavhengighet av spesifikke kjerneteknologier, som for eksem- pel halvledere.
Problemet med denne tilnær- mingen er at den favoriserer par- tikontroll og statseide selskaper fremfor Kinas hardtarbeidende, innovative og entreprenørpre- gede privatsektor, som har vært hovedmotor i landets oppsikts- vekkende økonomiske suksess de to siste tiårene. For å kontre den fornemmede, eksterne økono- miske trusselen fra Washington og den interne politiske trusse- len fra private entreprenører, hvis langtidspåvirkning underminerer Kommunistpartiets makt, står Xi overfor et dilemma kjent for alle autoritære regimer; hvordan stramme det politiske grepet fra sentralt hold uten å utradere næringslivets tillit og dynamiske krefter.
Xi står også overfor et lignende dilemma når det kommer til det som muligens er hans overord- nede mål: å sikre seg kontrollen over Taiwan. Xi ser ut til å ha kon- kludert med at Kina og Taiwan nå befinner seg lenger fra hverandre hva angår fredelig gjenforening, enn noensinne de siste 70 årene. Dette er antagelig riktig. Men Kina ignorerer ofte sin egen rolle i utvidelsen av kløften. Mange som trodde at Kina gradvis ville libera- lisere sitt politiske system idet det åpnet opp sitt økonomiske system og ble mer påkoblet resten av ver-
den, håpte også at samme prosess ville gjøre Taiwan mer komforta- bel med en eller annen form for gjenforening. I stedet har Kina blitt mer autoritært under Xi, og løftet om gjenforening under «Ett land, to systemer»-banneret har forduftet nå når taiwaneserne ser mot Hongkong, hvor Kina har inn- ført strenge, nye sikkerhetstiltak, arrestert opposisjonspolitikere og innskrenket pressefriheten.
KINAS KRAV
Ved utelukkelsen av en fredelig gjenforening er Xis strategi nå blitt tydelig: å øke utøvelsen av mili- tærmakt kraftig i Taiwanstredet opptil et nivå der USA stiller seg motvillig til å utkjempe en krig som Washington selv regner med å tape. Uten USA-støtte mener Xi at Taiwan enten kapitulerer eller kjemper alene og taper. Denne tilnærmingen undervurderer imidlertid tre faktorer drastisk: vanskeligheten i det å okkupere en øy på størrelse med Nederland, som har Norges terreng og flekser en godt bevæpnet befolkning på 25 millioner; den uopprettelige skaden på Kinas internasjonale politiske legitimitet som en slik brutal bruk av militærmakt ville avfødt; og den dyptgående uforutsigbarheten i amerikansk utenrikspolitikk, som ville vært utslagsgivende for amerikansk respons hvis og når en slik krise skulle oppstå. Beijing har, ved å rette sin egen dypereliggende strategiske realisme mot Was- hington, konkludert med at USA aldri ville gått inn i en krig de ikke kunne vunnet, siden det ville gjort ende på framtiden til amerikansk makt, prestisje og global posisjon. Det som Kina utelater i denne kalkylen, er den stikk motsatte muligheten at forsømmelsen i det å ikke utkjempe en krig for et med-demokrati som USA har støt- tet gjennom hele etterkrigstiden, også ville artet seg katastrofalt for Washington, særlig i gjengs opp- fatning hos amerikanske allierte i
Asia, som muligens konkluderer med at amerikanske sikkerhets- politiske garantier, som de lenge har forutsatt, er verdiløse – for deretter å oppsøke egne ordninger med Kina.
Angående Kinas maritime og territorielle krav i Øst-Kina- og Sør-Kina-havet er Xi urokkelig. Beijing kommer til å fortsette å utøve press mot sine sørøstasia- tiske naboer i Sør-Kina-havet ved å aktivt bestride operasjoner i inter- nasjonalt farvann, jakte på svakhe- ter i individuelle eller kollektive beslutninger, men bremse ned før provokasjoner som muligens utløser en direkte, militær kon- frontasjon med Washington, siden Kina på dette stadiet ikke er helt sikre på å vinne. I mellomtiden kommer Beijing til å plassere seg selv i et så rimelig lys som mulig i de pågående forhandlingene med sørøstasiatiske kravstater om felles bruk av energiressurser og fiskeretter i Sør-Kina-havet. Her, som alle andre steder, kommer Kina til å mobilisere alt de har av økonomisk muskelkraft i håp om å befeste regionens nøytralitet i anledning militære hendelser eller kriser som involverer USA eller dets allierte. I Øst-Kina-havet kommer Kina til å fortsette å øke militært press mot Japan om de omtvistede Diaoyu/Senkaku-øy- ene, men likt som i Sørøst-Asia vil Beijing også her sannsynligvis ikke risikere væpnet konflikt, særlig tatt den utvetydige tonen i den amerikanske sikkerhetsga- rantien til Japan i betraktning. Enhver risiko, uansett hvor liten, som følger av at Kina taper en slik konflikt, ville ikke være politisk bærekraftig i Beijing og få enorme innenrikspolitiske konsekvenser for Xi.
USA SETT GJENNOM XIS ØYNE
Underliggende alle disse strate- giene hviler Xis overbevisning, gjenspeilet i offisielle, kinesiske uttalelser og Kommunistparti-lit- teratur, om at USA gjennomgår et