Page 86 - Forsvarets Forum nr. 2 / 2021

I tillegg til dette har Kina allerede søkt å tilpasse det multilaterale systemet litt og litt til sine egne nasjonale interesser og verdier.
Men en gradvis, fredelig over- gang til en internasjonal orden tilpasset kinesisk lederskap ser for tiden mindre sannsynlig ut å skulle bli til virkelighet enn det gjorde for noen få år siden. Trass i alt av Trump-administrasjonens eksentrisiteter og mangler lyktes de i å gjøre det klart at Washing- ton var beredt til blodig kamp i sin beslutning om å erklære Kina som strategisk rival, å formelt gjøre ende på doktrinen om stra- tegisk engasjement og ved å lan- sere en handelskrig med Beijing. Og Biden-administrasjonens plan for å gjenoppbygge grunnmuren til nasjonal, amerikansk makt på hjemmebane, gjenoppbygge amerikanske allianser i utlandet og avvise en overforenklet tilba- kevending til tidligere former for strategisk engasjement med Kina, signaliserer at konkurran- sen vil rulle og gå, om enn ispedd samarbeid på en rekke definerte områder.
Spørsmålet for både Washing- ton og Beijing, da, er hvorvidt de takler et så høyt nivå med stra- tegisk konkurranse innenfor et felles sett med rammer som ville redusert risikoen for en krise, konflikt og krig. I teorien er dette mulig, i praksis har imidlertid den nesten fullstendig nedbrutte tilliten mellom de to økt vanske- lighetsgraden. Men likevel, mange i amerikansk sikkerhetspolitikk er overbevist om at Kommunist- partiet aldri har hatt betenkelig- heter med å lyve eller skjule sine egentlige intensjoner for å lure motstanderne. Sett fra denne synsvinkelen forsøker kinesisk diplomati å binde motstander- nes hender og føtter for å kjøpe seg tid mens Beijings militære, sikkerhets- og etterretningsmas- kineri jobber for å oppnå overtak og endre realitetene på bakken. For å skaffe bred støtte fra den
amerikanske utenrikspolitiske eliten må derfor ethvert konsept om velskjøttet strategisk konkur- ranse nødvendigvis baseres på betingelser fra begge partier som grunnlag for nye kjøreregler for en gjensidig praksis med «tillit etter bekreftelse».
MAKTBALANSEN
Ideen om velskjøttet strategisk konkurranse er forankret i en dyptgripende realpolitisk forstå- else av den globale orden. Den aksepterer at stater vil fortsette med å sikre seg ved å bygge en maktbalanse i egen favør sam- tidig som de erkjenner at ved å gjøre dette skaper de sannsynlig- vis sikkerhetspolitiske dilemmaer for andre stater hvis fundamen- tale interesser kan risikere tilba- keslag som følge av deres egne handlinger. Trikset i denne sam- menhengen er å redusere risikoen for begge parter idet konkurran- sen dem i mellom tar form ved å etablere et minste sett med kjøre- regler i fellesskap som vil bidra til å forhindre krig. Reglene kan sette hver part i stand til å konkurrere fritt på alle politiske og regionale områder. Men hvis én av sidene bryter reglene, stanser konkur- ransen, og partene rykker tilbake til den risikable uforutsigbarheten som bare jungelloven rår over.
Første steg i byggingen av et slikt rammeverk vil være å identifisere noen få umiddelbare steg som hver part må ta i riktig rekkefølge slik at en substansi- ell dialog kan ta form, og få til et begrenset antall absolutte grenser som begge parter (og amerikan- ske allierte) er nødt til å respek- tere. Begge parter må avstå fra for eksempel cyberangrep som rettes mot kritisk infrastruktur. Washington må vende tilbake til å følge «Ett Kina»-policyen, spe- sielt ved å få slutt på Trump-ad- ministrasjonens provoserende og unødvendige høynivå-besøk til Taipei. For Beijings del må de spole tilbake til før det nyetablerte
mønsteret med provoserende mili- tærøvelser, stridsgruppering og manøvreringer i Taiwanstredet. I Sør-Kina-havet må Beijing slutte å gjøre krav på eller militarisere flere øyer og må forplikte seg til å respektere bevegelsesfriheten i internasjonalt farvann og luftrom uten utfordringer; for USAs del, og deres allierte, kunne de da (og kun da) redusere antallet operasjoner som gjennomføres til havs. På samme måte kunne Kina og Japan droppe militære utplasseringer i Øst-Kina-havet ved å oppnå felles enighet over tid.
Hvis begge sider klarte å finne enighet på disse vilkårene, måtte hver og en akseptert at de andre fremdeles vil forsøke å maksimere sine muligheter opptil de bryter reglene. Washington og Beijing ville fortsatt å konkurrere om stra- tegisk og økonomisk innflytelse i forskjellige verdensregioner. De ville fortsatt med å skaffe seg gjensidig adgang til hverandres markeder og ville fremdeles tydd til gjengjeldelsesaksjoner hvis de ble nektet adgang. De ville fortsette å konkurrere på uten- landske investeringsmarkeder, teknologimarkeder, kapitalmar- keder og valutamarkeder. Og de ville sannsynligvis holde en global konkurranse gående om hjerter og sinn ved at Washington understre- ker betydningen av demokrati, en åpen økonomi og menneskerettig- heter, mens Beijing ville fremhe- vet sin tilnærming til autoritær kapitalisme og hva det kaller «den kinesiske utviklingsmodellen».
Selv midt i en økende konkur- ransesituasjon vil det imidlertid være noe rom for samarbeid på en rekke kritiske områder. Det forekom til og med mellom USA og Sovjetunionen i den kjøligste fasen av Den kalde krigen. Det burde virkelig være mulig nå, mel- lom USA og Kina, når ikke så mye står på spill. Sett bort fra klima- samarbeidet kunne de to landene gjennomført bilaterale forhandlin- ger om atomnedrustning, inklu-